Om kabel-tv

Det er ca. 950.000 husstander i Norge som er tilknyttet et kabel-tv-nett. De største aktørene er Canal Digital Kabel-TV og Get. I tillegg finnes ca. 20 mindre kabel-tv-selskaper rundt om i landet som er organisert i bransjeforbundet Kabel Norge. Oversikter over kabel-tv-virksomheten finnes i rapporter om ”Det norske ekommarkedet” som utgis av Nkom hvert halvår. Kabel-tv er en ekomtjeneste (elektronisk kommunikasjon) som reguleres av ekomloven og ekomforskriften.

Teknologien

Kabel-tv er et teknisk kabelnettverk for leveranse av tv-signaler og bredbånd via radiofrekvenser på optiske fiberkabler og koaksialkabler, til fjernsynsapparater og modemer hos abonnentene.

I tradisjonell kringkasting benyttes trådløs overføring av tv-signaler, fra en senderantenne til en mottakerantenne hos seeren, mens kabel-tv benytter en lukket kabel-infrastruktur for denne overføringen. 

Begrepet kabel-tv er ikke lenger dekkende for det tilbud man får over kabelen, fordi det er så mye mer enn bare tv: både bredbånd (Internett) og telefoni, og alle tjenester som kan knyttes til dette, er i dag vanlige over kabel-tv-nettet.

Et moderne kabel-tv-nett kalles et HFC-nett (Hybrid Fiber Coaxial nett), der det benyttes både fiberkabler og koaksialkabler til overføringen.  I et HFC-nett overføres sendingene på andre frekvenser på kablene enn de som benyttes ved trådløs kringkasting.  Mens kabel-tv-nett tidligere hadde enveis overføring (fra hovedsentralen til abonnentene), er HFC-nett bygget for toveis trafikk, der returretningen benyttes bl.a. ved bredbåndskommunikasjon.

Kabel-TV-nettene dekker ca. 50 prosent av norske husstander og er i hovedsak oppgradert til hybride fiber/kabel-TV-nett (HFC-nett) som kan tilby konkurransedyktige bredbåndstjenester med høy kapasitet. Rent teknisk blir forskjellen mellom rene fibernett og HFC-nett stadig mindre etter hvert som det bygges fiber lenger ut mot den enkelte bruker også i HFC-nett.

Et typisk HFC-nett har en ”Headend” (hovedstasjon) der signalene mottas, omformes og pakkes, før de sendes ut som lyssignaler på fiberen. Fibernettet bygges oftest som en ring i de aktuelle geografiske områdene, for på denne måten å få større sikkerhet mot brudd (redundans). På fiberringen etableres det stasjoner kalt ”Hub”, som fordeler signalene ut til lokale ”Noder”. Fra disse nodene sendes signalene til hver enkelt abonnent. I abonnentnettet har det i hovedsak vært benyttet koaksialkabler, men i nye nett blir det nå lagt fiberkabler.

Tjenestetilbudet - tv

I et moderne HFC-nett tilbys langt over hundre digitale tv-kanaler, og fortsatt noen av de mest populære tv-kanalene analogt.  For det digitale tv-tilbudet må man ha en dekoder (STB, Set Top Box) for hvert tv-apparat. Innenfor det digitale tilbudet er det typisk en grunnpakke, et utvalg av tilleggspakker, valgfrie enkeltkanaler, og tilbud om ”premium” pakker med sport- og filmkanaler.  I tillegg kan man hos de fleste operatører få tilbud om video on demand (VOD), dvs. bestille filmer enkeltvis bare for eget bruk. Nye tjenester som ”start forfra” og ”ukesarkiv” samt tilgang til kanaltilbudet via smarttelefoner og nettbrett både innen og utenfor hjemmet er også blitt en del av tilbudet fra kabel-tv-nettene.

De fleste operatører tilbyr digitale dekodere som også har PVR (Personal Video Recorder), som man kan gjøre opptak av programmer med.  Denne boksen kan også sette programmet på pause hvis man vil gjøre et opphold i tv-tittingen i løpet av sendingen.  Det finnes også dekodere som har innebygget kabelmodem, slik at man kan få bredbåndstilgang med trådløst nettverk (Wi-Fi) gjennom dekoderboksen og Internett rett inn på tv’en.

Tjenestetilbudet - andre tjenester

Kabel-tv-nett og HFC-nett benyttes også til overføring av FM radio analogt og digitale musikk-kanaler, samt radiosendinger til TV apparatet gjennom dekoderen, toveis tjenester som VOD (video on demand), høyhastighets bredbånd (Internett), og telefoni. Toveisforbindelsen i en koaksialkabel sikres ved at den nedre delen av frekvensspekteret (opp til ca. 60 MHz) benyttes til retursignalering, mens resten av spekteret brukes i forover-retningen. 

Bredbånd, overføringskapasitet og Docsis 3.1

Bredbånd over kabel-tv oppnås ved å bruke modemer som omdanner datastrømmer fra Internett til et digitalt signal som kan overføres på kabelnettet. 

Etter hvert som behovet for overføringskapasitet øker, blir fiberkablene i et HFC-nett strukket stadig nærmere abonnentene.  Fiberkablene går til noder, som er en undersentral som sørger for tjenestetilbudet til et visst antall abonnenter.  Den økte kapasiteten i aksessnettet oppnås derfor ved å strekke fiberkabelen lenger og lenger ut, og sette opp flere noder. Det introduseres nå en ny overføringsstandard som kalles DOCSIS 3.1, som gir en dramatisk økning i overføringskapasiteten, slik at den enkelte abonnent kan få opptil 10 Gbit/s nedlastingshastighet og 2 Gbit/s opplasting.  DOCSIS er en forkortelse for Data Over Cable Service Interface Specification, og er en standard som er utviklet av det amerikanske Cable Labs. Se nærmere opplysninger om DOCSIS 3.1 fra Cable Europe her.

Den største fordelen ved denne byggemåten er at de eksisterende koaksialkablene, som danner det siste leddet i nettet inn til abonnentene, fortsatt kan benyttes.  Derved spares store kostnader fordi man slipper å bygge et nytt aksessnett, noe som ville medført mye graving og nye kabler og annet utstyr. Der det bygges helt nye kabelnett, blir disse uansett etablert med fiberteknologi.

På denne måten er HFC-nettene fremtidssikre, og vil være konkurransedyktige mot utbyggere av de rene fibernett, der store gravekostnader er en sterkt begrensende faktor for lønnsomheten i utbyggingen.  Et nett basert på tradisjonell fiber/LAN-teknologi har oftest en begrensning på 100 Mbit/s på aksesslinjen, og kan derfor ikke overføre mer enn noen få fjernsynskanaler samtidig (parallelt) inn til abonnenten.

Kabel-tv i andre land

Det finnes i dag godt utbygde kabel-tv-nett i Europa, Nord-Amerika, Australia og det fjerne Østen, samt Sør-Amerika og Midtøsten.

Historisk utvikling av kabel-tv i Norge

De første spede kabelnettene i Norge var de såkalte fellesantenneanleggene, som oppstod helt tilbake på 1950-tallet som separate anlegg i blokkbebyggelsen i byene.  Da NRK startet tv-sendinger i 1960, ble disse anleggene ombygget til også å kunne overføre fjernsyn.  Sveriges Television (SVT) startet også sine sendinger av SVT1 i 1960, og i deler av Østlandsområdet kunne man ta inn denne kanalen, om enn med redusert bildekvalitet.  Uansett var det mange som syntes det var fint med et alternativ til NRK, og dette var derfor starten på utviklingen av kabel-tv i Norge, som kunne levere svensk tv med fullgod bildekvalitet.

Men særlig da SVT2 begynte sendingene i 1970, ble det et enda større marked for mer avanserte mottakeranlegg, og ikke minst å binde sammen de ulike blokkene og borettslagene i et felles kabelnett.  I Oslo var det særlig tre aktører: Janco Electronic med Robert Bosch som leverandør av teknisk utstyr, Odd Rygh & Co. med Hirschmann, og Norske Fjernsynsantenner med Siemens-utstyr. Janco konsentrerte seg om borettslagene på østsiden av Oslo, Rygh om de kommunale leilighetene og småhusbebyggelse på vestsiden av Akerselven.

Kabeloperatørene kunne også plassere sine mottakerantenner på høyder i terrenget, der tv-signalene fra Sverige var mye sterkere.  Rygh benyttet Voksenåsen, mens Janco hadde antennene på Grefsenkollen. Dette kom særlig godt med da antennemasten til Sunne-senderen i Sverige blåste ned i 1979, og signalene først var helt bort i lengre tid, for deretter å komme tilbake med redusert styrke.  Det var da mange steder ikke lenger mulig å få brukbare bilder fra Sverige, annet enn via kabelnettene, som igjen fikk et oppsving i virksomheten.

Inntil 1970 var det mest såkalte kanalsett som ble brukt som forsterkere i kabelnettene, men allerede tidlig på 1970-tallet ble de første bredbåndsforsterkere tatt i bruk.  Derved kunne kanaltallet økes uten at forsterkerne måtte bygges om for hver ny kanal.  Fra 1984 ble det også bestemt i forskrift at kabel-tv-nettene måtte bygges som bredbåndsnett med kapasitet til 24 tv-kanaler.

Utviklingen av tv-tilbudet fra satellitt var også en drivkraft for utbyggingen av kabel-tv-nettene. Først kom Sky Channel fra England med Pat Sharp som Disc Jockey. TV3 startet sine satellittsendinger i 1984, og TVNorge i 1988. I 1992 kom TV2 som den første norske riksdekkende kommersielle allmennkringkaster.  Uten kabel-tv hadde disse tv-kanalene ikke hatt noe marked.

Betal-tv med bruk av dekoder ble første gang lansert av Norkabel og Janco Kabel-TV i 1989. De første digitale tv-sendingene startet i 1992 over Telenors THOR-satellitt.  Ti år senere, i 2002, kom de første digitale sendingene i kabel-tv-nettene.  Dette ga en betydelig økning i overføringskapasiteten, noe som var nødvendig for å holde tritt med økningen i programtilbudet, og gi plass til nye tjenester.

Først ute med bredbånd og telefoni over kabel-tv-nettet var UPC (nå Get), som etablerte disse tjenestene i 1998, samtidig som det gamle telemonopolet ble opphevet, og Telenor fikk konkurranse på sine telefonitjenester.

Kabel-tv-bransjen i Norge har siden 1990 vært gjenstand for en betydelig konsolidering.  På slutten av 1980-tallet hadde Kabel Norge ca. 120 medlemmer.  Norkabel, som ble etablert i 1988, kjøpte opp en rekke kabelnett på øst- og sørlandet, og fusjonerte senere 1997 med Janco i Oslo, som allerede hadde tatt opp i seg Odd Ryghs anlegg på vestsiden av byen.  Dette selskapet ble senere til UPC Norge, som senere igjen er blitt til Get. Get ble i 2014 kjøpt av danske TDC.

Omtrent samtidig med Norkabel etablerte Telenor sitt selskap TBK, som fikk en egen kabel-tv-divisjon, og som kjøpte opp mange kabelnett i sør-, midt- og nord-Norge.  Dette selskapet er nå Canal Digital Kabel TV.